Mammahjerte fikk seg et støkk!

God morgen kjære leser!

Som flere av dere sikkert har lagt merke til og gitt utrykk for så har det vært en liten stile periode fra meg. Og det er ikke uten grunn.

Søndag var planen min å poste et innlegg om viktigheten med lokal handel og sette pris på handelsstanden der du bor. Men plutselig ble ikke det så viktig lenger i mine øyne, faktisk kunne jeg ikke gitt mer f... i hele butikkdriften. For selvom butikken skal være mitt levebrød og jeg jobber beinhardt for det (egentlig altfor mye) så har jeg noe som er mye viktigere her i livet, nemlig barna og mannen min.

Søndag opplevde vi alle foreldres mareritt!

Vi var i full gang med å lime sammen vårt hjemmesnekra pepperkakehus, spilte julemusikk, hadde tent masse stearinlys og hadde 1/2 gris på kjøkkenbenken som skulle deles-pakkes-kverne og lage medisterkaker. Vi var godt igang og julestemningen kom krypende:)

Lille Marielle krabbet rundt i stue og kjøkken strålende fornøyd. 

Plutselig hørte jeg en brekningslyd og jeg løp til henne. Hun gulpet og brakk seg igjen, jeg skjønte fort at noe var galt og ropte på mannen. Jeg forsøkte å få fingrene inn i munnen hennes for å sjekke om hun hadde noe der, men ingenting der. Jeg skrek at hun må ha noe i halsen. Min kjære la henne i fanget sitt og forsøkte å få tak i det hun hadde bak i munn/hals. Hun kastet opp slim og blod. Da ringte jeg 113.

Det ble flere runder med slag mellom skulderbladene, oppkast og mer frustrasjon. Ingenting kom opp utenom oppkast, men gudskjelov gråt hun. Vi var livredde for at hun skulle slutte å gi lyd fra seg, eller bli blå. 

15 min senere kom brannvesen. De foretok seg ikke annet enn å observere henne mens vi ventet på ambulansen som måtte komme fra nabobygda da vår "lokale" ambulanse var på oppdrag. 

Endelig kom ambulansen tilslutt og de sjekket om de kunne se noe i munnen, tok puls, målte o2 opptak og diverse. De kunne opplyse om at luftambulanse kom om 6min. 

Luftambulansen?? Da synes jeg det ble veldig skummelt. Jeg hadde holdt meg rolig og kontrollert hele tiden, helt motsatt av hva jeg trodde jeg skulle. 

De beroliget meg med at de ønsket at legen med alt sitt utstyr skulle se på henne siden ingen visste hva hun hadde i halsen, og hun hadde god puls.  Legen kom og sjekket henne fort. Han sa at i reiser til sykehuset. Jeg og lillemor ble plassert i helikopteret og fikk den raskeste turen til Drammen noen sinne.

Hun roet seg ganske bra på turen og legen satt ved min side og passet på henne.

Vel fremme ble vi plassert i en ambulanse som kjørte oss til døren. Der ventet sikkert 8 personer klare til å hjelpe. Hun ble fort sjekket og en lege lyste inn i munnen hennes. Han kunne se noe langt bak der, og tok det ut. Jenta hadde svelget enden på en liten grankvist. Den var ganske lang og hadde ligget bak i svelget og litt opp i nesegangen. Det var nok derfor den ikke kom ut selv for den satt litt fast.

Vi ble lagt inn over natten for oppservasjon.

Takk og pris for at det gikk så bra som det gjorde!

Jeg tør ikke engang tenke på hva som kunne ha skjedd. Min skjønne, lille skapning.

Som mamma vil jeg alltid føle at jeg lever med hjerte utenfor kroppen. Ingenting kan måle seg med mine to vakre gull, som jeg er så uendelig glad i og samtidig så redd for. Hverdag, fest og moro kan snu så brått. Det gjelder å nyte øyeblikkene.

Om jeg ikke var nok hønemor før så er jeg blitt enda mer nå. Redd for alt og slipper ikke veslemor ute av synet. 

Faktisk er hun buret inne her hjemme, vi kjøpte lekegrind som kan fungere som stengsel. Nå er et stort hjørne i stuen gjort om til lekeplass for henne. Godt å vite at hun er så trygg som vi kan klare å få henne.

Nyt denne deilige desemberdagen og ta vare på dine kjære!